Et lys i mørket

Jeg innser også at jeg ikke burde være for utålmodig. Jeg må gi mine kollegaer tid og jeg burde ikke forvente for mye – i hver fall ikke i startfasen. Akkurat i denne tiden var det en del andre faktorer som hindret folk å skrive innlegg: bl.a. måtte halvårsrapportene og IOP’ene skrives; fri- og planleggingsdager på ugunstige tidspunkter gjorde at det ble få gammeturer; ledelsen hadde prioritert utarbeidelse av skolens profil. Men litt utålmodig ble jeg likevel. Etter at det hadde gått en stund siden prosjektetpresentasjonen har jeg satt i gang ”motiverende samtaler” med enkelte kollegaer når det passet seg – i hovedsak med dem som jeg hadde inntrykk av hadde lavest terskel til å blogge. Innsatsen min skulle bære frukter – en måned etter at jeg offentliggjorde bloggen min skrev en av mine kollegaer et innlegg! Jeg roste henne masse og spredde nyheten i kollegiet. Etter at min skolegruppe hadde vært ved gammen den 1. april satt jeg meg ned sammen med en kollega og hjalp han å registrere seg som på Blogger. Etter litt starthjelp skrev han et bra innlegg. Jeg pyntet innlegget hans litt i etterkant med noen bilder og lenker. En av mine fikk i leksa å skrive en kommentar til innlegget. Tidligere har mine elever skrevet noen setninger om sine opplevelser under en gammetur som et innlegg ved å bruke min tilgang (se etiske og juridiske vurderinger knyttet til nettverksjobbing). Det har altså skjedd litt i bloggen min. Jeg er ikke helt fornøyd, men dette er i hvert fall en begynnelse. Jeg tror det skal visst ”kritisk masse” dvs. en del spennende innlegg til før folk flest synes det er interessant nok å delta mer aktiv; før ting virkelig begynne til å skje. I tiden framover skal jeg jobbe med å stimulere en slik prosess videre. Det som jeg opplever som et lys i mørket er at mange av mine kollegaer gir uttrykk for at de leser bloggen regelmessig. Jeg tolker det slik at interessen er tilstede – og her ligger det stort potensial.